6 januar:
Fra dette postkontoret på den lille øya Olkhon i Baikalsjøen i Sibir sendte jeg kort i sommer. De kom frem uten noe om og men, selv de uten postnummer. Så da jeg endelig satt der, med den lille eska som har kjørt Oslo rundt i ukevis pga to tall som var feil så var det nesten litt skuffende. Så mye styr for en så liten eske. Så mange telefoner og mailer, så mye frustrasjon, sinne og resignasjon. Og for hva egentlig?
Trenger man nå egentlig denne telefonen? Nå må jeg jo hoppe i tidsmaskinen og komme tilbake fra 1992. Ikke mer låning av mammas fasttelefon, ikke mer avtaler som må overholdes korrekt, ikke mer at man ikke kan svare på meldinger innen rimelig tid, ikke mer melde seg ut av verden når man føler for det. Og man får igrunn ikke så mange medinger uansett, så da kunne man vel nesten klart seg uten? Så kunne man slippe å vente på svar i evigheter, slippe å bekymre seg for sine fyllemeldingseskapader, og iallfall slippe de meldingene mottaker ikke kommer til å svare på uansett hvor mye man vil at de skal. (Noe som igrunn er verst.) Den er veldig fancy og fin da, denne iTelefonen, det skal den ha. Men nå må jeg vel skaffe kjetting til jakka så jeg kan bolte den fast før jeg skal ut og gå i snøføyka igjen. For en ting er å måtte anmelde og herje med Politiet og forsikringsselskapet, noe annet er den evigvarende runda med TNT/Posten/Bring og all ansvarsfraskrivelsen som plutselig føles så kort når den trivelige postmannen endelig kommer, men er ekstremt irriterende mens den pågår. Men jeg og pakker i posten har alltid vært en dårlig match, så krysser bare fingra for at neste runde ikke blir like langvarig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar