Kiev, Ukraina, en ensom mann og en deprimert pingvin. Sleng med den sedvanlige russiskinspirerte listen over hvem du skal møte i boka og hvordan de forholder seg til hverandre så har du starten på Death and the Penguin. Nå er heldigvis ikke dette Dostojevskij eller Pasternak så man slipper unna å måtte bla tilbake hele tiden for å huske alle de diminutive versjonene av navn som forekommer.. Det var ikke alltid like lett å huske at Rodion også var Rodka eller Rodya, eller at Avdotya også er Dunya eller Dunechka. Og det eneste som kunne blitt forvirrende er at pingvinen til Viktor heter det samme som gangsteren Misha, men han omtales konsekvent som Misha-non-penguin igjennom hele boka. For han er jo ikke den sentrale Misha må vite.
Viktor hentet seg Misha i dyrehagen i Kiev da de begynte å gi vekk dyr de ikke lenger kunne fø på, og Viktor og Misha bor i tosomhet i en liten leilighet hvor det ikke skjer så mye utover at Viktor ser ut av vinduet på kjøkkenet mens Misha bader i badekaret. Helt til en dag når alt snus på hodet. Viktor får seg nemmelig jobb som nekrologforfatter for en avis. Og ikke bare en normal nekrologforfatter, dette er en nekrologforfatter med en tvist. Nekrologene han skriver blir kalt obelisker og de han skriver om har ikke enda avgått ved døden. Med jobben følger det besøk av de merkeligste mennesker til alle døgnets tider og etterhvert har Viktor fått et barn, Sonya, inn i huset, samt hennes barnevakt Nina uten at det egentlig var noe han forutså eller planla. Viktor vikles inn i et undergrunns mafianettverk uten å helt forstå hvordan det skjedde, og når han oppdager det er det selvfølgelig for sent å snu. Eksistensialisme er et viktig tema i denne boka og Misha og Viktor speiler hverandre i sin ensomhet og tristesse. Men boka er ikke bare trist og mørk, den er også rimelig festlig til tider (jeg lo høyt på trikken flere ganger) og de forferdeligste ting omtales på en ganske så sarkastisk måte. Det er igrunn veldig absurd å bare plutselig bo sammen med en kongepingvin, men man godtar det fort og kan også tro på at det kunne gå ann i en post-Sovjetverden hvor det å ha en dyrehage ikke nødvendigvis er det mest lønnsomme å drive med. Og det er kanskje denne skildringen av en post-Sovjetverdenen som er det beste med hele romanen. En finfin liten bok!
Neste stopp: St. Jude og familien Lambert (heldigvis ikke de samme som gjengen i Steg for steg...) i The Corrections! Og så blir det Petina Gappah og neglisjerte Afrika etter det tenker eg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar