Substitutt?

Det er jo så utrolig lenge å vente Mad Men sesong fem, så nå har jeg prøvd å finne et slags substitutt på tv-seriefronten. Og da er det jo flaks at Pan Am nettopp har begynt! Enn så lenge har bare piloten (piloten, hoho!) vært på teve, men det virker lovende, iallfall estetisk sett. De når ikke Mad Men lenger enn til knærne såvidt enn så lenge, men intriger, spionvirksomhet, kald krig, Christina Ricci og 60-talls mennesker kan jo aldri bli feil. Krysser fingra for at det blir et stas bekjentskap, og det er jo uansett kjekt å ha en fast mandagssyssel i disse mastertider!

Norges vakreste katt?

Jeg er tydligvis i en eller annet merkelig konkurransemodus om dagen, først så meldte jeg på bokhyllerommet til Norges fineste bokhylle og nå har jeg jaggu meldt på Bassen til Norges vakreste katt.. Aiaiai! Kan ikke se for meg at jeg vinner noen av dem igrunn, men Bassen er nå en mycket vakker fyr da. Det finnes jo ikke noe bedre enn å ligge på sofaen i skje med han og se på Ut i naturen på søndager.

«Vi fikk Bassen for ca. seks år siden og elsker denne tjukke og noe dysfunksjonelle katten ekstremt høyt. Basses liv fikk en tøff start da han ble kasta ut på gata i en alder av seks uker, men så møtte han oss etter en kort tur innom dyrebeskyttelsen og nå er alt bare fryd og gammen. Kanskje til tider litt for stillferdig for en tidligere bakgårdskatt med både skipskattklør og skogkattaner, så han bedriver stadig ulovligheter som ekstrem gjerdeklatring den dag i dag. Gatas skrekk har han også blitt, vår lille Basselusk!»

Åh, gærne mann, eg saknar deg så

Det er aaaaaltfor lenge til totusenogtolv. Savn! Men, så lenge det blir sesong fem og seks av min elskede Mad Men, så bør jeg vel være fornøyd. Sånn egentlig. Så istedenfor å syte så ser jeg heller på bilder fra settet som var på trykk i Rolling Stone for en tid tilbake. Og Christina Hendricks fra Vogue Uåmå da, øverst der.   
(Når er det eeegentlig greit å begynne å gå med pennesmykket sitt til hverdags? Aldri?) 

Bok 10: Kartet og terrenget - Michel Houellebecq

Jeg har lenge unngått å lese bøkene til ovennevnte franskmann av den enkle grunn at jeg ikke har klart å uttale hans (faktisk hans bestemors) etternavn. Å svare på det enkle spørsmålet «hva leser du?» ville blitt nærmest uoverkommelig når man ikke helt klarer å bestemme seg for om man skal gå for Ållebeck eller Ouellebecq, for å unngå at den du prater med skal ende opp med å le overbærende av deg. (Det uttales for øvrig Wellbekk...) Nevrotisk? Åja. Men jeg kom meg iallfall over navneproblematikken til slutt, så nå er bok ti i den evigvarende rundreisen herved fortært.

Kartet og terrenget handler om den noe desillusjonerte og mycket melankolske kunstneren Jed Martin og hans liv i kunstverden og Paris. Tilsynelatende. Vi møter Jed rett før julaften, han maler på verket «Damien Hirst og Jeff Koons deler kunstmarkedet seg imellom» og alt er på vei til å gå til helvete. Å skaffe en rørlegger er en nærmest uoverkommelig oppgave, de årlige julemiddagene med faren er bare fulle av tristesse og kjærlighetslivet hans er preget av korte, men intense og noe dysfunksjonelle blaff av kjærleik. Men så, når Jed til slutt velger å destruere maleriet i frustrasjon, så begynner ting å løsne. Ti år tidligere gjorde Jed braksuksess med utstillingen «KARTET ER MER INTERESSANT ENN TERRENGET», som besto av avfotograferte Michelin-kart av den franske landsbygda. Forholdet til kjæresten Olga havarerte i etterkant av utstillingen, og etter dette har Jed nærmest vært i eksil med de nye maleriene sine. Tiden hopper litt frem og tilbake, og plutselig er Jed igjen på vei ut i rampelyset med disse nye maleriene av «elementære yrker». Det eneste han er nødt til å gjøre først, på oppfordring fra sin noe ivrige gallerist, er å få Michel Houellebecq til å skrive katalogteksten. Selvsagt lettere sagt en gjort. Det går seg til på et vis, og plutselig er et eget portrett av Houellebecq også på tapeten. Utstillingen blir episk, Jed plutselig mangemillionær, og alt burde i teorien bare være fryd og gammen. Men det er det jo selvfølgelig ikke, ikke når man er en kunstner med eksistensielle kriser i hopetall som må forholde seg til en forfatter som er i kanskje enda mer ute på vidda. (Da den fiktive Houellebecq, ikke den av kjøtt og blod. Selv om han sannsynligvis sliter litt også..?)

Siste del av boka inneholder alt fra bestialske mord til eutanasi og eremitt-tilværelse, og her mister igrunn Houellebecq meg ganske greit. Jeg synes alt frem til tredje del var utrolig bra, spesielt hvordan han beskriver Jeds kunstverk som tross alt ikke eksisterer, og forholdet hans til faren, galleristen, de ymse kjærestene og verden, men så, når hele historien plutselig snur uten at man synes man får en god nok grunn til hvorfor, så ble det bare merkelig. Jeg liker fortsatt boka veldig veldig godt, men slutten minner meg av en eller annen grunn bare om slutten i What I Loved av Siri Hustvedt, noe som ikke er et kompliment. Kanskje det er fordi jeg ikke leser eller liker krim? En annen interessant parallell for øvrig er hvordan slutten på mange måter har likheter med slutten av livet til Marcel Duchamp. Duchamp trakk seg tilbake fra kunstverdenen for å dedikere seg til sjakk ganske tidlig, og lagde tilsynelatende ingenting de siste tjuefem årene av sitt liv. Men så, noen år før han døde, så dukket det allikevel et verk som Duchamp hadde brukt over tjue år på. En annen ting som også minner meg om What I Loved (på den bra måten), er de overbevisende beskrivelsene av kunstverk som er så bra at jeg i grunn skulle ønske de faktisk eksisterte. Houellebecq er visstnok mindre opptatt av sex enn han pleier i denne boka, så jeg vet egentlig ikke helt hva jeg går til nå som jeg har planer om å lese Lanzarote og Utvidelse av kampsonen ganske så snart. Kan bli spenstig. Houellebecq var iallfall et mycket stas bekjentskap, og passer godt sammen med andre favoritter som Oksanen, Franzen og resten av gjengen i bokhylla mi. Men, forfattere generelt, plis ikke la bra skjønnlitteratur bli en heisatur inn i krimmens verden litt uten mål og mening. Man blir så utrolig skuffa!

Neste stopp: Rodina kanskje, eventuelt Nigeria, forsøk to.

Post/traumatisk

Jeg er ikke nødvendigvis så innmari fotogen, men klarer nå innimellom å se relativt brukbar ut på bilder. Men av og til går det helt forferdelig feil, så feil at man fortsatt grøsser på ryggen både ved tanken på bildet og omstendighetene rundt hvordan det ble tatt mange uker etterpå. Dette er faktisk det verste bildet som eksisterer av meg. Det finnes ingenting positivt å si om det. Okei, her kommer det.. Uæ.

Bakgrunnen: Vi var på Cappelen Damm fest for ikke så lenge siden, og Jan Vardøen var på plass. Det var jo en sånn forlagsfest som det så fint heter, med forfattere og yms i lange baner. Og oss, den drikkeglade gjengen fra jobb, som alltid står først i køen og som alltid forsyner seg grovt av det meste mens vi mingler med oss selv.

***

Marie, den glade tysker og samboer, er ganske glad i Jan Vardøen. Litt sånn hat/elsk forhold, mest elsk egentlig. Så da fant jeg ut, etter litt for mange glass rødvin, at jeg selvfølgelig måtte få tatt et bilde av hennes store idol. Det var her det begynte å gå galt. Det er aldri aldri greit å ta bilder av kjente folk på fest. Men det brydde vi oss ikke så mye om der og da. Min medsammensvorne, Ingvild, spratt bort til Vardøen med meg på slep, spurte om vi kunne få ta bilde av han og plutselig sto jeg der da, med armen til Vardøen rundt meg. Han forsvant fra scenen rimelig kjapt etterpå og tidenes verste bilde var et faktum. Ikke nok med særdeles uflatterende øyne nei, her måtte alt bli feil. Det finnes ikke noe som er riktig i dette bildet. Det har alt, heidundranes dårlig holdning, rødvinslepper, en litt stutt dress, poseringsproblemer, et overentusiastisk rødvinssmil (....ågud) og ikke minst: de tjukkeste armene. Deler av familien har enkelte arvelige skavanker, og tjukke armer er en av dem. Tjukke armer og store hoder, en killerkombo der ja. Kombinert med en topp som egentlig er ganske så fin, men som på dette bildet plutselig ser ut som en slags pose jeg har vrengt. Det verste er igrunn at jeg nå har mulighet til å sende inn et bilde til Se&Hørs «Jeg møtte en kjendis!» spalte. Det kommer jeg ikke til å gjøre. Så da poster jeg det heller her, som et forsøk på traumebearbeiding for egen del. Også får vi håpe at jeg har lært, at jeg fra nå av skal tenke litt mer når jeg først er plassert inn i et bilde. Sånn sett er det jo greit at det verste bildet allerede eksisterer, det kan jo ikke bli mye verre da...

Tættis er lættis

Nå er det nesten to år siden sist jeg tatoverte meg, og da er det jo på høy tid å blekke seg med noe nytt snart. Jeg vet ikke helt hva eller hvor eller når enda, så i stedet har jeg laga meg en tumblr med tatoveringsinspiratzjån til jeg faktisk finner ut av det. Jeg er tydligvis litt fan av å tatovere meg litt her og der, men vil kanskje allerhelst begynne med å tatovere over Hilde 18 år sine eskapader på min rygg. Rygger er jo så fint, så hvorfor måtte hun på død og liv ødelegge min? Typisk altså. Jeg vet ikke akkurat hva som er ideelt for ryggen enn så lenge, det eneste jeg vet er at jeg er ganske lei av å ha en dust tribaldrage. Men i bytte med hva? Noe bokrelatert? Flere fugler? Et dinosaurskjelett? Noe russiskinspirert? Masterrelatert? Skal jeg kanskje heller begynne med føttene? Noe på håndleddet? Eller stjele Carolines fine tattoveringssted bak på armen? Sånn egentlig burde jeg kanskje ikke samle på disse bildene, før jeg vet ordet av det så er jeg plutselig et lappeteppe i usammenhengende tattoveringer. Men den dragen på ryggen må iallfall bort. Fort. Virkelig. (Og jeg må virkelig slutte med å bli bloggeinspirert når jeg sitter på masterlesesalen. Stopp med det, Hilde.)

Intermezzo

Når jeg skriver om Den lange reisen, så baserer jeg meg på to bøker jeg har laget/lager til Paps fra turen som igjen er basert på reisedagboka og alle bildene jeg tok. Bok I var ferdig allerede i vinter, og slutter etter turen til Olkhon. Den finnes i et opplag på hele en, og dette ene eksemplaret er det Paps som er i besittelse av. (Jeg skal ha de jeg og, men lager en litt annen versjon til meg selv.) Jeg er ca. halvveis ferdig med bok to enn så lenge, men tenker den må bli ferdig iløpet av september kanskje. Dette er iallfall intermezzoet som er bindeledd mellom bok en og to, kanskje mest en oppsummering av turen så langt.

Pappa ga meg kanskje ikke bort til denne giraffen en gang på 80-tallet, men det var like før jeg forært til de ubehøvlede koreanere på toget mellom Ulaanbaatar og Irkutsk ...

I første bok dro vi fra Beijing til Ulaanbaatar, og så inn i Russland. I denne boken er vi ca. to tredeler på vei i turen, men har allikevel en rimelig lang strekning å tilbakelegge før vi kommer til Moskva. Oppholdet i Beijing var en ganske kjapp affære, og togturen til Mongolia var preget av jetlag, lite mennesker og en tom togvogn. I Mongolia derimot, var det full rulle fra dag en og vi rakk over det meste Ulaanbaatar har å by på av severdigheter, samt en tur på steppene, overnatting i ger, mongolsk kjøkken på sitt verste, og å falle av en semivillhest. (Jeg da altså, ikke paps. Han freaka som kjent ut og slapp unna.) På turen mellom Mongolia og Russland fikk vi med oss  byråkrati på sitt mest irriterende, samt prøvd oss på å dele kupé med to til. Grensepasseringen i Russland var ganske langdryg, men når man først er inne så går det meste på skinner på tross av språkbarriere og uleselige skrifttegn. Vi dro rett til fantastiske Olkhon i Baikalsjøen når vi først var inne, og dette var definitivt et av turens absolutte høydepunkt. Den første boka sluttet når vi dro fra Olkhon tilbake til Irkutsk, og det er her vi nå starter i denne boka. Det er sent på kvelden, vi hadde kjørt bil hele dagen på veier som ikke er veier og magen romlet. Høyt. Men det skulle det vise seg at ikke var bare bare å gjøre noe med...

Hilde hjarte Instagram

Jeg er ganske opphengt i Instagram for tida og bruker det hele tiden, hele dagen, omtrent. Ikke at det gjør meg mer kreativ eller noe, det er igrunn ganske åpenbart at jeg stort sett holder meg til en bunke snevert utvalgte temaer.

Bassen er eksempelvis et mye avfotografert kasus. Man kan nesten ikke la være å ta bilde av han da, men man trenger kanskje ikke hundre bilder av en sovende katt heller. Nei. Jo. Nei. (Joda)

Ymse lesestoff er også populært, spesielt lesestoff knyttet til hjemmet mitt i Masterleseland. Det endrer seg ikke akkurat radikalt fra dag til dag, men avfotografert blir det allikevel. Jeg liker gjerne å gi en illusjon av at jeg jobber flittig, men som regel er det 90% fjøsbok, aviser, underskog og yms hele dagen når jeg først er på plass. På fredag ble det tilogmed plass til fire timers vinpause med litt tapas til som lunsj. 

Her bedriver jeg klassikeren «prøveromsfotografering», i dette tilfellet av min nye genservenn. (Den er veldig god og varm, til info.) Også liker jeg å fotografere mitt eget tryne selvsagt, er ikke så veldig mye mindre selvsentrert enn alle andre tror jeg. 

Små ting man ramler over i hverdagen er ganske poppis, og kanskje den hyggeligste kategorien igrunn. Her representert ved «Jakopp» og «Neikopp», Erlos og Stefflos' gode naboer og en tilfeldig regnbue.  

«I tried taking pictures, but they were so mediocre. I guess every girl goes through a photography phase. You know, horses... taking pictures of your feet.» 

En noe merkelig ny kategori har i det siste vært pøntemøffins (eller cupcakes, som de visstnok skal hete.) Jeg er sjelden i samme rom som en pøntemøffin, og baker de absolutt ikke selv, men, så har jeg tydligvis møtt endel allikevel.  

Diverse kunstutstillinger er også en gjenganger, og her var jeg på Ida Lorentzens Nyfossum. Veldig veldig fint! Og veldig fint hus. 

Og sist, men ikke minst, klassikeren frokostbloggings. Variasjonen over frokost er ikke akkurat enorm igrunn, men veldig god da! Tror frokost er dagens høydepunkt for meg på matfronten.